I 2008 sto det en interessant artikkel i NYtimes om hvordan investeringsbanker og andre har modellert risiko.
Såkalte Value at Risk-modeller av mer eller mindre avansert type brukes innen finansnæringen for å evaluere risiko. Slike modeller sier noe om maksimale tap i en portefølje på gitte sannsynlighetsnivåer. De er gjerne satt så høyt som 99%, og virker derfor overmåte robuste. Men det trenger de ikke være. For det er noen forutsetninger som ligger til grunn for denne typen modellering.
VaR forholder seg til «normale omstendigheter». Det vil si at modellene, basert på en eller annen faktisk historikk, sier noe om hvor stor utfallsrom vi kan få i fremtiden. Det er bare det at noen ganger skjer det unormale, som ikke er fanget av tidligere tiders historikk. Du kan også få paradigmeskifter, og det gjør at historiske sammenhenger rett og slett ikke er valide lenger.
Den store smellen kom i boligmarkedet, et marked som hadde utviklet seg rolig i mange år. Da fanger ikke modellen risikoen for fremtiden, siden historikken viser en stabil utvikling. Spesielt fanget ikke modellene opp makrorisiko – altså det faktum at amerikanske forbrukere levde i for stor grad på kreditt – alle sammen.
Bankene konstruerte stadig mer komplekse instrumenter. Instrumenter som var så komplekse at de ikke var mulig å måle korrekt selv i en kompleks risikomodell. Men siden de samme papirene var ratet trippel A av ratingbyråene, fant man ut at de kunne legges inn som rene obligasjoner. Risikoen ble vurdert deretter, som temmelig liten og kun en risiko for at renten skulle gå opp eller ned. Lånene var jo sikret i fast eiendom, og verdien av fast eiendom går som kjent bare opp.
Leslie Rahl, som er risikokonsulent, sier det slik:
New products, by definition, carry more risk. The models should penalize investments that are complex, hard to understand and infrequently traded. They didn’t.
Det ser ut som om likviditetsrisikoen, altså muligheten til å omsette verdipapirene man sitter på, var grovt undervurdert. Papirene var ikke mulige å omsette, og dermed var risikoen vesentlig større enn modellene hadde beregnet.
Jo mer kompliserte instrumentene har vært, jo mer penger har bankene tjent. Noen instrumenter var så komplekse og sammensatte at de omtrent var umulige å prise, og for kundene var det ikke mulig å kontrollere om prisen var korrekt. Da er det selvsagt mulig å tjene gode penger som bank. Dermed har bankene gjort det, i den tro at de selv hadde satt riktig pris på risikoen i egne bøker. De hadde avanserte modeller, matematikere og doktorander som hadde regnet ut hva risikoen var. Under normale forhold, og med obligasjoner som proxy for komplekse instrumenter.
The people who ran the financial firms chose to program their risk-management systems with overly optimistic assumptions and to feed them oversimplified data. This kept them from sounding the alarm early enough.
Leslie Rahl
Da jeg selv hadde ansvar for finansielle posisjoner hadde jeg noen regler eller læresetninger som gjorde at noen instrumenter ble forkastet som sikringsverktøy. Et instrument er ikke noe for meg dersom
- det er så komplekst at jeg ikke skjønner det
- jeg ikke kan prise det uavhengig av banken
- jeg ikke har systemer til å holde oversikt over risikoen
- jeg ikke er sikker på at det er mulig å komme seg ut av posisjonen
Det som tilsynelatende ser ut som det perfekte sikringsinstrumentet eller investeringsobjektet, kan vise seg å være noe ganske annet. Da er det fullt mulig å lure seg selv.
