Da jeg lette gjennom gamle dokumenter kom jeg over en slide som viser hvordan innovasjoner eller nye ideer tas opp og hvor hurtig de gjør det.  Den er fra en bok fra 1962 av Everett Rogers, en professor i sosiologi ((Rural sociology)), kalt «Diffusion of innovations«, eller «Spredning av innovasjoner».

Sliden jeg har handler om hvilke kjennetegn ved en innovasjon som påvirker hvor hurtig den spres og hva som skal til.

Dette synes jeg er en nyttig oversikt på mange måter.  Både når det gjelder å forstå hvorfor noen nye produkter (som iPhone/iPad) blir en suksess og hvorfor noen ideer er lettere å spre enn andre.

En overlegen ide
som gir et bedre resultat (løser problemer for oss), er intuitiv og logisk. Her ligger nøkkelen til iPad’ens suksess, tror jeg.  Jeg husker jeg tenkte tilbake på tidlig 2000-tall at når vi får en enkelt fungerende, liten elektronisk dings som gjør at vi kan laste ned og lese aviser og bøker, så kommer vi til å høre papiravisens svanesang synge.  Og iPad’en er ekstremt intuitiv å forstå, små barn skjønner den hvor lett som  helst.

Kompatibel
Ved at det er gjenkjennelig, vi forstår at det i Ipad’ens tilfelle er «å lese aviser og bøker» vi skal gjøre, bare på en annen måte.

Lav kompleksitet
Innovasjonen er lett å forstå og lett å implementere.   Er den ikke det, så vil det ta mye lenger tid og kreativ kraft å få innovasjonen eller ideen til å spre seg.

Prøvbarhet
Som forbruker kan du teste produktet, og du kan generalisere – dersom du tester det en uke senere får du samme resultat, og du vil se bruksområdene.  Igjen tilbake til iPad – den kunne vi gå i en butikk å ta på og teste.  Det vil gi en annen følelse enn om det ikke er mulig å teste før du skal ta din beslutning.  Lav kostnad for implementering – selv om iPad kostet en del, så var ikke kostnaden ved å starte å bruke den noe særlig utover innkjøpskostnaden.  Du trengte for eksempel ikke å bruke masse tid og energi på å forstå produktet, du kunne ta det i bruke med en gang – som plug and play.

Observerbarhet
Fordelene er lette og se og de er lette å kommunisere.  Jeg husker veldig godt før jeg fikk min første iPad og så andre bruke den på banen.  Jeg var grønn av misunnelse, for jeg så veldig godt fordelene de hadde med å sitte og lese aviser på banen, uten å ha en diger bunke papir i vesken.

Dette kan lett overføres til nye ideer i stedet for nye produkter. Grunnen til at jeg synes denne er så nyttig er at det viser hvorfor den nye  tilnærmingen til modellering av øknomiske problemstillinger jeg jobber med, simuleringsmodellering, har en høy terskel for å tas opp.  Det er jo ikke en ny ide, egentlig, den har vært brukt helt siden Monte Carlo simulering ble funnet opp i forbindelse med utviklingen av atombomben ((The term Monte Carlo was introduced during World War II, as a code name for the simulation of problems associated with the development of the atomic bomb.  Today, Monte Carlo techniques are applied to a wide variety of complex problems involving random behavior.)).  Men den brukes ikke så ofte som den burde brukes på økonomiske problemstillinger.

Hvorfor ikke?

Det er en overlegen ide sammenlignet med tradisjonell, deterministisk modellering.  Den er kompatibel i det at du kan sammenligne den med gjeldende tilnærming og vise dens overlegenhet.  Men den er ikke sammenfallende med kultur.  Dette ses lett som en slags «rocket science», uten at det er det.  Det ses kanskje heller ikke som nødvendig.

I tillegg er det sett på som komplekst, med bruk av statistikk og metode som ikke er vanlig i bruk og krever en forståelse av begreper de fleste av oss glemte etter at vi forlot studiene.  Når du første gang åpner Excel @Risk vil du se en lang rekke mulige sannsynlighetskurver som er vanskelige å forstå.  Men du trenger ikke bruke alle de, det holder stort sett med 3, relativt enkle fordelinger.

Men det kan eksprimenteres med og det kan definitivt generaliseres til noe som har et bredt nedslagsfelt og anvendelsesområde.  Kostnaden for implementering kan imidlertid være høyere enn kostnaden for innkjøp av egnet software.  Det er ikke først og fremst software, men en tankegang og en metode for strategi- og styringsmodellering.  Det krever kunnskap og kompetanse i hele organisasjonen.

Selv om jeg synes det er lett å se fordeler, er ikke det nødvensdigvis generelt.  I en travel hverdag er det enkleste å jobbe etter den metodikken som er kjent og forstått.  Å implementere en ny metode krever innsats og arbeide.  Mange vil heller ikke synes det er lett å kommunisere.

Dermed er utfordringen for oss, som synes dette er en glimrende tilnærming, å gjøre det forståelig og avmystifisere, rett og slett få ut budskapet «This is not rocket science» .

Everett Rogers viser også hvilke ulike kategorier av «Adopters» som finnes:

Denne matrisen er jo kjent fra før.  Den er også interessant for å forstå hva som skal til for å selge nye ideer og nye produkter.  Spørsmålet er hvordan du skal få tak i tidlige tilpassere og få dem til å dra med seg det tidlige flertallet.  Når laggerne kommer, må du ha kommet med noe nytt – for på det tidspunktet er gruppe 2 og 3 allerede lei og vil ha noe nytt.

Derfor må Apple snart gjøre nettopp det, tror jeg.  Komme med noe nytt, og noe litt mer enn en fingeravtrykksleser, ny farge, endret UI i form av iOS7 (særlig ettersom den gir flere av oss sjøsyke) og en billigversjon.

Hva blir den neste innovasjonen?