Innen finans har man angrepet risiko fra mange ulike vinkler. En av de mest brukte risikobegrepene er Value at Risk, som sier noe om hvor mye du med en gitt sannsynlighet risikerer å tape. Hvor du setter denne sannsynligheten, er avhengig av hvor mye risiko du kan bære. Ofte settes dette sannsynlighetsnivået på 10%, 5% eller 1%. Det du da sier er at du med f.eks. 5% sannsynlighet vil kunne tape mer enn en gitt verdi.
Det som er problemet med dette risikoanslaget, er at det ikke sier noe om hvor mye til helvete det kan gå med investeringen. For to investeringer på 100 kroner kan svært ulik risikoprofil. Dette kan illusteres med to kurver med samme forventningsverdi og samme oppsidepotensiale men helt forskjellig risiko for å tape:
Investor må da spørre seg om han tåler risikoen for å tape så mye som han kan i den skjeve fordelingen. Om det er slik at han går konkurs om han mister mer enn halve investeringen, så spiller det ingen rolle at sannsynligheten for det er liten. Konsekvensene ved shortfall er alt for store. For eksempel vil Gilde sikkert vurdere sannsynligheten for at det er e-coli bakterier i de varene de sender ut på markedet som svært liten. Men siden det er slik at konsekvensene av e-coli er veldig store (barn dør eller får nyresvikt), så kan ikke Gilde leve med den risikoen, og setter inn tiltak for å fjerne den helt om mulig.
Og det er selvsagt noen analogier til dette for oss vanlige mennesker også.
Sannsynligheten for at huset ditt skal brenne ned er liten, men konsekvensene er store (død, skader), og dermed kjøper du brannalarmer og forsikrer hus og eiendeler.
Sannsynligheten for å bli voldtatt i Oslos gater liten, men konsekvensene for en kvinne som blir voldtatt er så store at hun gjør mye for å minimere risikoen.
Sannsynligheten for å få AIDS er liten, men konsekvensene kan være at vi dør av en runde i høyet uten beskyttelse. På med kondom.
Altså: konsekvensen er ikke til å leve med, så selv om sannsynligheten er liten for at det skal inntreffe, gjør vi det vi kan for å minimere risikoen.
